Bharathanatyam er dikt i bevegelse, sier ’NatyaSasra’. Tidligere i tider ble dansen kalt for ’Dasiattan’ og ’Satir’ og danset av devadasier som oppholdt seg i hindu templer. Senere i tiden ble den tatt godt i mot av noen distibutere og gitt dansen et status i samfunnet. Rukmani Arundel ga et nytt liv til Dasiattam og navn Bharathanatyam.
Bharathanatyam er et klassisk dansform utviklet seg fra SørIndia, Tamilnadu. Dansen har tre hoved elementer: Bha- Bhava , Ra-Ragam - melodi Tha-Thalam rytmen og Natyam betyr dans. Denne dansen har røtter flere tusen år tilbake, til hinduismens eldste templer og skrifter. Bharatanatyam kan fortelle historier, og er basert på litterære og musikalske komposisjoner.
Indisk kunst inkluderer 4000 år gamle skulpturer, vakre malerier, templer hogd ut av fjell med kunstferdig formede tårn, grasiøse og stilige moskéer, palasser og gravsteder. Effekten av indisk kultur kan også sees i musikken og dansen som skapes i landet.
Klassisk indisk dans er meget grasiøs og vakker. Alle de ulike dansene tar i bruk et komplisert, visuelt språk som består av gestikulering av hendene, spesielle kroppsbevegelser og stillinger. Bevegelser med øynene, hendene, armene, beinene, brystet, midjen, hoftene, kne og føtter – enten alene eller i kombinasjon med hverandre utgjør sammen dette språket. Indisk dans benytter seg av et sett av følelser og sinnsstemninger som kalles rasas. Danserens jobb er å kommuniserer følelser som forlystelse, sinne, hat, humør eller kjærlighet til publikum. Fremkallelsen og skapelsen av et kunststykke, som dans eller musikkomposisjoner, kommer ut av den dyp følelse av å være i ett med universet. Denne formen for indre harmoni kombinert med kontroll over tankene og kroppen gjør at dans og yoga har mye til felles.
Dansene er basert på historier og dikt som forteller om livene til hinduguder som Shiva (dansens gud), Krishna og så videre. Noen danser brukes i kombinasjon med miming, noen framføres med musikk mens andre akkompagneres av diktlesing. Klassisk indisk musikk er en kunstform som er nøye studert. Fram til 1900 ble kunstformen overført fra lærer til elev, og ble ikke spilt og hørt mye utenfor templene eller de kongelige slottene. I dag har imidlertid denne formen for musikk et mye videre publikum både innad i og utenfor India. Selv om klassisk indisk musikk har lånt noen vestlige instrumenter som fiolin og orgel, kan indisk musikk høres uvant ut for vestlige ører på grunn av stilen, den uvanlige lyden og inkluderinga av vokale lyder. |
|
